Artister
Peter Arnesen og Otra Delta
Helt nytt bluesband i Kr.sand.
Bandet består av Peter Arnesen (Blues heilt i sør) på vokal, akustiske gitarer, dobroer og munnspill, Hugo Andersen (git./vokal),
Trond (Akki) Skjævesland (bass/vokal) og Johannes Mala (slagverk).
Otra Delta spiller både egenprodusert blues på norsk og engelsk samt god gammel førkrigs-blues fra Mississippi-området. Vi
er også innom nålevende bluesartister.
Peter Arnesen og Otra Delta består av musikere som har lang fartstid i forskjellige sammenhenger innenfor blues, men som ikke
har spilt sammen i Kr.sand. Innholdsmessig og lydmessig presenterer bandet et mer akustisk lydbilde, og opplevelsesmessig
blir kanskje dette en spennende tilvekst og supplement til de etablerte blues-bandene i byen.
Peter Arnesen og Otra Delta har tilknytning til Christiansand Blues Club og kan kontaktes; peter.arnesen@statped.no eller
på telefon 90 93 50 52 (PA).
JB & The Delta Jukes
En sprelsk mikstur av spilleglede og slapstick-humor blandet med en forkjærlighet for blues, rock'n'roll, hillbilly og annen amerikansk "primitiv" musikk utgjør ryggraden i JB & The Delta Jukes. Likevel snakker vi ikke her om enda en gjeng med støvete museumsvoktere som har gått seg bort i puritanske tvangsnevroser!
Tvert imot: Jørn Bastiansen og hans edsvorne menn har brukt de siste årene på å utvikle et særegent uttrykk som uaffektert binder sammen alt fra deltablues til gamle griseviser med sjangere som garasjerock og psykedelia. Og som om ikke det var nok, bandet akter å framføre store deler av sitt repertoar på stadig mer obskure, hjemmesnekra instrumenter : Luftekanaler, møkkagreip, bensinkanner, steikepanner og jeg vet ikke hva.
Låter av avdøde trubadurer og loffere som Skip James, Gus Cannon, RL Burnside og Jimmy Tarlton revitaliseres uærbødig, men med et glimt i både høyre og venstre øye. Dessuten trekker Bastiansen & co veksel på en stadig voksende haug selvskrevet materiale i samme ånd. Temaer som brennevin, utroskap og gjeld ser ut til aldri å gå av moten. "The more things change, the more they stay the same", for å sitere en eller annen klok gubbe...
Bandets to første skiver - Bo-weavil blues og Riding in the moonlight - har blitt godt mottatt av både publikum og kritikere. Ja, begge har til og med blitt snurret på landsdekkende radiokanaler opp til flere ganger. Bandets kommende skive på Blue Mood Records er spådd en minst like lysende framtid, der denne bekrefter at JB's herreorkester mer enn noen gang både løfter hatten høflig og peker nese i alle retninger samtidig.
Kort sagt: Om ikke JB & The Delta Jukes har funnet opp det musikalske kruttet på nytt, får de det stadig til å smelle når du minst aner det!
Byen har fått et nytt blues band, som ikke er så nytt allikevel.
Fem av byens mest drevne musikere har slått seg sammen til et nytt band under et navn, som er kjent for den som setter pris
på, ikke bare god musikk men også de gode musikalske ferdigheter, navnet GENERAL ELECTRIC husker også de som er kjennere og
elskere av god blues.
Bandet kan i sin nye drakt skilte med ikke bare en, men to av byens beste gitarister: Terje Egeli, som bla har spilt med Mike
and the blue family, ”Daumann” og CBB.
Børre Kristiansen som var frontfigur i det opprinnelige GENERAL ELECTRIC. Kristiansen er kjent for å ha spilt med de fleste
av byens anerkjente musikere, men han er velkjent for sine gitarferdigheter langt utenfor Kristiansand og Agder.
Egeli og Kristiansen vil nok gi flere enn gamle blues kjennere en musikalsk opplevelse av de sent vil glemme, ikke minst i
form av sine vokalprestasjoner.
Bandet har med seg Frode Egeli på munnspill, en gammel dreven blues mann som selv sier han henter inspirasjon og kunnskaper
hos sin ”afrikanske onkel” Alf Trygve Vinge. Frode har blant annet spilt med Bourbon Blues Band.
Kenneth Johansen er mannen på bass, kjent fra Marquee Band, Sonny Burger, B. J. Blues band og G. Thomas Band.
Stødig bass er essensielt for et blues band, og her har GENERAL ELECTRIC skaffet seg den beste.
For å toppe det hele har bandet reist langt for å hente den best mulige på trommer. Ronny Persen fra Kjøllefjord er et relativt
ubeskrevet blad i Kristiansand, men det vil han ikke være lenge når bandet nå er klar for premiere i Ravnedalen 6 juli. (Lydspor
ligger på nett siden til Ravnedalen)
Persen trår også til med en sterk vokal.
For blues miljøet i Kristiansand vil GENERAL ELECTRIC være et tilskudd som selv den mest kresne og krevende vil omfavne med
glede.
GENERAL ELECTRIC er ikke snauere enn at de tar for seg blant annet Jonnhy Winter, Kim Wilson, Peter Greens Fleetwood Mac og
BB King, og de gjør det med en slik overbevisning at originalene ville fått bakoversveis.
Med sin stødige rytme, sugende gitarer, et munnspill som du vil huske å ha hørt og en vokal rekke som gamle blues legender
ville vært stolt over, blir GENERAL ELECTRIC et blues band som vil vekke interesse langt utover de lokale grensene.
Blues entusiast som har snik lyttet utenfor øvingslokalet.
Eva Mostika
It’s a common mistake to think of Rod Piazza as one of the “young turks ” or “new generation” of the blues. But at this point
in his career, Piazza has been making records longer than his mentor George “Harmonica” Smith did, or Sonny Boy Williamson
(either of them!), or Howlin ’ Wolf, or Muddy Waters. He’s been a recording artist for more years than Little Walter was alive.
Piazza is a tried-and-true, dyed-in-the-wool blues veteran with credentials that are second to none.
From his first recordings as a leader in 1967 fronting The Dirty Blues Band, through his multiple W.C. Handy award winning
releases with his current band The Mighty Flyers, to his countless appearances both live and on record with the most revered
names in the blues, Piazza has established himself as one of the most influential living blues harp players. He’s consistently
surrounded himself with players who bring out the best he has to offer, and epitomize the very best in blues: fresh, swinging,
tasteful, exciting and creative. The core of The Mighty Flyers has been together for over two decades, and developed the kind
of musical telepathy that simply cannot exist without years of experience on the bandstand and in the studio. The Mighty Flyers
are a well-oiled machine, with Piazza in the driver’s seat.
Born in 1947, Piazza’s infatuation with blues began at a time when many of the masters were still in their prime years, and
in the mid 1960s when the first blues revival was picking up steam, he was in the thick of it. A decade later he’d already
released five albums, and was one of the leading lights of the West Coast Blues scene. In the early ‘70s he joined forces
with Otis Spann disciple Honey Alexander (now his wife) on piano, and when they formed the Mighty Flyers in the early 1980s,
his career really hit its stride.
Since then Piazza and the Mighty Flyers have played literally thousands of gigs in every corner of the globe, recorded over
a dozen highly acclaimed releases, won or been nominated for almost every major award and honor that can be bestowed upon
a blues band, and along the way virtually created a new style of blues – a combination of low-down Chicago grit, suave West
Coast swing and jazz, and the rhythmic drive of the best early R&B and rock & roll. Quite simply, Rod Piazza and The Mighty
Flyers are one of the best, most experienced, and most distinctive bands in blues today, and hard is it may be to believe,
they’re still getting better. Piazza has come into his own as a clever and imaginative songwriter, and his vocals have taken
on a warmth and personality that can only be won with maturity and decades of experience.
It’s not only the fans and music industry mavens who praise Piazza & The Mighty Flyers – some of the strongest words of admiration
come from the harshest critics of all: fellow blues musicians. Blues harmonica legends James Cotton and Snooky Pryor both
conceded to Piazza at a blues harmonica showdown a few years ago. And none other than B.B. King pointed to his opening act
Piazza as the reason he was motivated to play a full hour over his contracted time at a European blues festival.
Fifty years after the pioneers of modern blues enjoyed their days in the sun, blues fans are still talking about them with
reverence. There can be little doubt that fifty years from now, blues fans will still be talking about Rod Piazza and The
Mighty Flyers.
Little Jenny & The Blue Beans, av mange omtalt som Sveriges beste bluesband. Svenske Little Jenny Bohman er en av verdens fremste kvinnelige munnspillere og beviser at blues ikke er en mannlig foreteelse. Hun er en utrolig tøff sanger med pondus og utstråling fullt på hyde med de tffeste amerikanske artistene. Den svenske bluesdronningens 4 blue beans er jenter med skikkeligfart. Her kan du forberede deg til alt fra Muddy Waters originalslagere til rykende Hendrix-gitarer.
Little Jenny: vocal, munnspill, gitar
Mia Kempff: bass, vocal
Lotta Partapuoli: gitar
Justina Lakin: trommer
De som kan blues-historien sin vet at Smitty’s Corner var ei blues-sjappe i Chicago på den tiden Muddy Waters og gjengen hans
herja som verst. Samtidig satt det på den andre siden av jordkloden (altså her i byen) en gjeng unge, men allerede godt etablerte,
musikere og lytta til Muddy’s plater og finleste platecovere. Og det var der brødrene Vidar og Jan Erik Moen, Tor Einar Jacobsen
og et par andre henta navnet til det nye bluesbandet sitt.
Vi skriver sånn omtrent 1968 – ingen husker eksakt – det vi imidlertid aldri vil glemme er at Smittys Corner ble Sørlandsmestere
i Rock i 1970!
Bandet består av:
Jan Erik Moen - bass/vocal
Bernt Vidar Moen - gitar/vocal
Tor Einar Jacobsen - gitar/vocal
Hans Petter Bentsen - trommer
Fredag 31.mars –
Dørene åpner kl.20:00
Tor Einar Bekken, av noen kjent som Dr. Bekken, er aktiv som musiker i ulike sammenhenger. Han opptrer som solopianist med
blues, boogie-woogie, jazz og New Orleans-musikk som spesialfelter, eller som pianist og vokalist i trio- eller kvartettbesetning.
En konsert med Dr. Bekken er uten tvil et minne for livet. Med hovedfag i musikk og fordypning i pianotradisjonene fra New
Orleans, er innsikten og innlevelsen upåklagelig.
- Jeg kan ikke huske at jeg ikke har kunnet spille piano på en eller annen måte. Jeg var ikke gamle karen da jeg oppdaget
jazz, blues og barrelhouse-piano. Musikkens tilsynelatende monotone karakter – og samtidig, de endeløse mulighetene for variasjon
og improvisasjon – grep meg umiddelbart. Da jeg var ti år gammel kjente jeg til navnene og musikken til folk som Albert Ammons,
Pete Johnson, Meade ’Lux’ Lewis, Cripple Clarence Lofton, Jimmy Yancey…og jeg ønsket at jeg kunne spille musikk som lignet
på det de spilte.
- Jazz og blues har alltid vært uadskillelige for meg. Blues uten en stor grad av improvisatorisk frihet er like kjedelig
som jazz uten en eller annen form for blues-attityde. Som voksen har jeg lært å sette pris på god musikk i alle slags former
og genre. Likevel er det alltid viktig at blues-sensibiliteten sitter i den musikalske ryggmargen. Glede, sorg, lengsel fortvilelse,
trangen til å skape og uttrykke seg; alt dette er livsnødvendig i ethvert kunstnerisk uttrykk. Når det lykkes, er det kanskje
menneskenes eneste virkelig verdifulle bidrag til den verden vi lever i.
- Forresten; jeg har fortsatt pianoet jeg fikk av bestefaren min. Det er til dags dato den gjeveste gaven noen kunne ha gitt
meg som liten, sier Tom Einar.
Som musiker har Dr. bekken opptrådt på Vossajazz, Oslo Jazzfestival, Sildajazz, Hell Bluesfestival, Atlanterblues, Sortland
Jazzweekend, NRK og på klubber rundt om i Norge. I tillegg har han også vært musiker og skuespiller ved oppsetninger på teaterhuset
Avant garden - først og fremst med sin egen forestilling "Bookerized", samt i Studio Teaters "Fly Away" fra 1997. Bekken har
også ved flere anledninger samarbeidet med gitaristen Bjørn Berge og Magnolia Jazzband. I 1995 ga han ut den kritikerroste
CD'en "The Naked Blues" (Sonor CD)
Janice Harrington & Kenn Lending Blues Band
This is a cooperation where musicianship and friendship are combined, resulting in a very warm and soulful version of the
down home blues.
Janice Harrington and Kenn Lending are long-time friends, and their musical cooperation goes way back to1987 when they were
touring with Champion Jack Dupree. In 1989 they were warming up for B B King in Copenhagen, and they made several records
together, for example Double Dynamite and Magic.
Through the years they have shared many stages at festivals and clubs. Some of the more recent ones were Kalottjazz (FI) in
2005 and Burnley National Blues Festival (UK) in 2004.
Harrington has her roots in blues, gospel and jazz, and her musical biography is very long. This is how the Blues in Britain
describes her voice in a review of Magic:
Janice has a big, shouting, sassy voice that can also sink to a sexy, sultry whisper.
And Blues In The South writes:
She is steeped in gospel music, Jazz and blues and is simply a sensationally good singer, one minute reminding you of Mahalia
Jackson, next of Lady Day, then of Bessie Smith but always remaining Jan Harrington.
Both reviewers also praise Kenn Lending – a very talented, yet humble musician, who has made eight CD’s under his own name.
And at the same time as he is a fine musician on his own, with a personality that has developed beautifully during his 25
years as a blues musician, he always, along with his experienced band, provides a perfect setting for any musician that he
cooperates with – and they have been many through the years! This is due both to his personality and his great understanding
of and respect for Afro-American music.
Already in 1979, he started his well known partnership with the legendary American blues pianist and singer Champion Jack
Dupree, that through the years turned into a very close friendship. It lasted until “The Champ” passed away in 1992. They
did over 1000 concerts together in 35 states/countries, and appear together on at least 19 different albums. One of them,
Forever and Ever, received the WC Handy Award for Best Traditional Album in 1991.
Kenn Lending Blues Band is known to have a very personal sound, even more evident on their latest CD "Still Payin' Dues".
With his new songs, he is taking the audience on a trip through the treasury of Afro-American music. The lyrics are highly
personal statements, and the high performance of the individual musicians along with a perfect sound makes this album a milestone
in the great career of Kenn Lending Blues Band.
-----------------------------------------------------
Kenn Lending Blues Band
En dansk succés historie i 25 år
Hvis man overhovedet kan tale om en skandinavisk "Bluesmand", må Kenn Lending være noget af det tætteste man kan komme på
dette begreb. I det sydlige USA er en bluesmand en musiker, som lever med sin musik fuldt ud. En der kan begejstre og bevæge
sit publikum ved en hver lejlighed, om det er til alvor eller fest, og som iøvrigt er blevet lært op af en ældre bluesmand
i de "hemmeligheder" og traditioner, der kan føres direkte tilbage til de afrikanske slaver. For at være vaskeægte, skal man
dog også være født og opvokset i USA's sydstater, men det er også det eneste man ikke kan sige om Kenn Lending. Han er nemlig
født og opvokset på stenbroen i København, hvor han startede sin musikalske kariere helt tilbage i tresserne.
Men at Kenn kan begejstre og bevæge sit publikum til hver en tid, har han til fulde bevist i løbet af 25 år med Kenn Lending
Blues Band. Den traditionelle "oplæring" fik han igennem sit lange venskab og samarbejde med Blues sangeren og Barrelhouse
pianisten Champion Jack Dupree, født 1909 i New Orleans. Fra 1978 og til Jack Dupree's død i 1992, spillede duoen over 1000
koncerter i 35 lande og stater i Europa, Afrika og Nord Amerika. Deres nærmest symbiotiske sammenspil kan høres på mere end
20 pladeindspilninger, hvoraf CD'en "Forever And Ever", indspillet i New Orleans i 1991, modtog WC Handy Awards: Traditional
Blues Album of the Year 1992.
At Kenn Lending Blues Band, der fejrer sit 25 års jubilæum i 2005, har haft et bredt publikum, udover de inkarnerede blues
fans, skyldes nok Kenn Lending's holdning til blues, som mere end bare en stil. Kenn opfatter snarere blues som grundsubstansen
i al sort amerikansk musik og Kenn Lending Blues Band favner derfor alle de sorte stilarter, fra den dybe Mississippi Blues
til moderne funky og soul'ed Urban Blues. En aften med Kenn Lending Blues Band er som en musikalsk rejse igennem afroamerikansk
musiktradition, hvor publikum både har mulighed for at dvæle ved bluesens dagligdags poesi og at danse til sveden springer,
i et funky rytmisk univers, med rødder i Afrika.
Bandet har derfor også været et værdsat backingband, for så forskellige kunstnere som, Memphis Slim, Louisiana Red, Luther
Allison, Aron Burton, Janice Harrington, Lillian Boutté og selvfølgelig Champion Jack Dupree, både ved koncerter og på pladeindspilninger.
Kenn Lending har også indspillet med det amerikanske rockband The Band og medvirker på deres CD fra 1996 "High On The Hawk".
NY CD! I anledning af Kenn Lending Blues Bands 25 års jubilæum, har bandet indspillet en ny CD, "Still Payin' Dues". Det den
niende i rækken og den afspejler den altfavnende kærlighed og store indsigt i afro-amerikansk musik, som Kenn Lending og hans
band har stået for i et kvart århundrede. "From roots to fruits with the Blues".
Kenn Lending Blues Band består af:
Kenn Lending - vocal og guitar
Dan Hemmer - Hammond orgel og Moog
Svenni Svafnisson - bas
Carsten Milner - trommer
Chicago Blues Meeting ble startet i 1983 da en gjeng skandinaviske musikere dro til Chicago. Planen var å jobbe der borte,
spille med amerikanske musikere og samtidig få spilt inn en plate sammen med amerikanske musikere. Før avreise var det gjort
avtaler med det legendariske Chess-studioet, studioet der Muddy Waters, Howlin’ Wolf, Chuck Berry m.fl. hadde gjort sine innspillinger.
Flere av Chicago’s ledende musikere ble kontaktet med forespørsel om medvirkning på plateinnspillingen, bl.a. ”The Grand Old
Man of Chicago”, 80-år gamle Sunnyland Slim på piano og vokal. Sunnyland var mannen som var ansvarlig for lanseringen av Muddy
Waters og Chuck Berry, og han hadde en lang solokarriere bak seg. En karriere som faktisk strekker seg helt tilbake til 20-åra.
Ellers på laget fant vi tidligere trommis for Muddy, S.P. Leary, og Bob Stroger (ex. Otis Rush) trakterte bassen. Denne session’en
frembrakte ”Blues Meeting in Chicago. Platen høstet meget god kritikk da den kom ut, både her hjemme og i utlandet.
Den skandinaviske stammen på innspillingen i Chicago besto av; Knut Reiersrud, Sven Zetterberg, John Magnar ”Hungry John”
Bernes og Tor Einar ”Daumann” Jacobsen.
Oppholdet var meget vellykket og de amerikanske musikerne ble invitert over til Norge og Skandinavia for en månedslang turne.
Besetningen var den samme som i Chicago, med unntak av trommeplassen. Her hadde Buddy Guy’s høyre hånd, Ray Allison, overtatt.
Også denne turneen gikk meget bra, og LP nr. 2 ble innspilt. Denne gangen i Norge. Internasjonal presse overøste innspillingen
med superlativer.
LP nr. 3, ”Snake in my Bedroom” ble innspilt med samme besetning som den foregående, utgitt på det kjente engelske selskapet
Red Lightning og distribuert på verdensbasis. Tyske Cross Cut records karakteriserte platen som den beste blues-LP noensinne
utgitt i Europa.
Tida har gått og Chicago Blues Meeting har gjenoppstått med ny besetning. Repertoaret deres veksler mellom blues og soul,
og med Darryl McDade som vokalist ligger bandet helt der oppe i toppskiktet av dagens skandinaviske blues.
Dagens Chicago Blues Meeting er:
Darryl McDade, vokal
Tor Einar Jacobsen, gitar
Bruce Rasmussen, trommer
Wallen Mjåland, bass
Vidar Bø, piano
DETTE KUNNE MAN LESE I CBM’s PRESSESKRIV FRA 1993:
Den sørlandske utgaven av Chicago Blues Meeting var i årene 1993-1996 et hardt arbeidende band med spillejobber over hele
Skandinavia. Bandet opptrådte bl.a. på Notodden Blues Festival, på Djurs Blues Festival i Danmark og på Quart Festivalen med
stor suksess. Bandet var nærmest husband på Smuget i Oslo.
Chicago Blues Meeting ble headhuntet til å åpne ”Nye Smuget” i 1996, og de hadde en stor fanskare.
Bandet er i 2005 klare for nye spillejobber med originalbesetningen.
Christiansand Blues Club har booket bandet til 23. sept. 2005 på Midnight.
Steady Steel
Steady Steel er et ungt, norsk band som spiller spennende og sjelfull musikk hvor blues er et bærende elementet. Bandet framfører
mye egenkomponert materiale i tillegg til mer tradisjonelt stoff – alt gjort på bandets egne premisser og i en spennende musikalsk
innpakning. Steady Steel ga i fjor ut albumet ”Steady Steel” som har fått gjennomgående gode kritikker av norske musikkanmeldere.
Stein Urheim er – uten forkleinelse for resten av gjengen – det sentrale midtpunkt i bandet.
Han er uten tvil et av Norges aller største gitartalenter, og det er rett og slett et kick å oppleve Urheim selvsikkert traktere
gitaren; dette er gitarspill av ypperste klasse. På grunn av sitt imponerende og fantasifulle gitarspill medvirker Urheim
som musiker for flere kjente norske artister. Han har den siste tiden blant annet spilt gitar med kritikeryndlingen Sissy
Wish.
Steady Steel er et nytt band på den norske blues-scenen og er absolutt et band dette miljøet bør adoptere. For alle som liker
amerikanskinspirert musikk ladet med blues, 60-talls rock og annet snadder, framført på en ungdommelig og personlig måte er
Steady Steel absolutt et band man må få med seg.
Steady Steel:
Stein Urheim – vocal/gitar
Øystein Bergsvik – trommer
Anders Bitustøyl – bass
Einar Sogstad – piano/orgel
Blå Agenda på Leopold 8.april 2005.
Dette er første gang i historien at Kristiansands samlede blå musikkelite opptrer samtidig på samme scene . Formålet med arrangementet,
som er ment å bli en årlig happening, er i følge initiativtager Jan Erik Moen å markere Kristiansand som en av Norges viktigste
byer innen blå musikk. Byen har lang tradisjon innen blå musikk og mange dyktige utøvende blå musikere som i samarbeid med
Christiansand Blues Club tar denne målsettingen som en utfordring.
Overskuddet fra konserten skal gå inn i et fond for unge talentfulle blå musikere i distriktet for å styrke og videreføre
Kristiansands blå tradisjoner.
Konserten starter kl. 21.00 og for de som vil sikre seg billett vil det foregå forhåndssalg på Fotohjørnet, Leopold eller
gjennom et av bandene. Cc kr. 150.-
Kvelden avsluttes med alle medlemmene i deltagende band i en historisk Jam.
Ta med venner og kjente og opplev hele Kristiansands blå musikkelite på Leopold 8. april.
Band I vilkårlig rekkefølge:
Christiansand Blues Band ( tidl. Tveit B.B.) Mike and the Blue Family Ritas Lolitas Jonny Augland og Det Gyldne Snitt Nightcrawler
Smitty’s Corner Blues Band
Gjesteartister: Charlie Blackwater og Andreas Torgersen
Konferansier: Bjørn Wiksaas
Sånn var det, og sånn er det ... for det står ikke til å nekte at GOOD TIME CHARLIE spilte en hovedrolle,både som inspirasjon
og formidabel påvirkningskraft på musikere, klubber og foreninger i hele det indre nettverk av blues-Norge, lenge før noe
slikt som Norsk bluesunion så dagens lys.
De har medvirket sterkt til at 90-tallets norske bluesband satte seg høye kunstneriske mål.
GTC ("den norske autentiske bluesens gudfedre") har hele tiden vært et hardt arbeidende turnèband ("jo hardere, desto bedre")
som ved overlevelse gjennom troskap mot tradisjon og høy stilsans, har levd opp til selve spirit'en i musikken.
Gjennom hele 80- og 90-tallet fungerte de som en bluesskole for andre band og unge, håpefulle musikere. Stilbevisstheten har
vært kjennemerke både for bandet som helhet og de enkelte medlemmene. Medlemmer som har gått videre til andre grupper har
bragt GTC- innstillingen med seg.
Deres bunnsolide komp, sikre groove og gjennomførte stil har utløst hemningsløst skryt fra bluesstorheter som de har vært
backingband for: LOWELL FULSON, HUBERT SUMLIN, JAMES COTTON, PINETOP PERKINS og JIMMY DAWKINS.
Hvorfor imponerer GOOD TIME CHARLIE legendene? Fordi denne gjengen føler
seg like hjemme i de råe bluestonene som ble frembragt i Sun studio i Memphis, som i den tunge Chess-bluesen i Chicago, den
dype New Orleans-funken fra 60-tallet, den ladede stemningen fra Louisianas bayou-musikk, shuffle-taktene i Texas R&B eller
Californias West coast cool Blues!
Etter 18 år på veien og 8 år etter kultutgivelsen av debut-Cden "Coming Down With the Blues" drønner beat'et videre. 2003
utgaven av GTC kan best beskrives som et elektrisk juke joint-band, som mikser 50-talls R&B og svart rock and roll.
GTC sin siste CD "Oochie Coochie" fikk svært gode kritikker fra landets ledende musikkpresse.
"Oochie Coochie" inneholder veldreide originallåter sammen med obskure, men like fullt klassiske blueslåter med mye klagende
munnspill og frekke gitar-licks.
GOOD TIME CHARLIE består av:
Arle Hjelmeland: Vokal, munnspill
Steinar Karlsen: Gitar
Øystein Lydvo: Bass
Per Fredriksen: Trommer
De som kan blues-historien sin vet at Smitty’s Corner var ei blues-sjappe i Chicago på den tiden Muddy Waters og gjengen hans
herja som verst. Samtidig satt det på den andre siden av jordkloden (altså her i byen) en gjeng unge, men allerede godt etablerte,
musikere og lytta til Muddy’s plater og finleste platecovere. Og det var der brødrene Vidar og Jan Erik Moen, Tor Einar Jacobsen
og et par andre henta navnet til det nye bluesbandet sitt.
Vi skriver sånn omtrent 1968 – ingen husker eksakt – det vi imidlertid aldri vil glemme er at Smittys Corner ble Sørlandsmestere
i Rock i 1970!
Bandet består av:
Jan Erik Moen - bass/vocal
Bernt Vidar Moen - gitar/vocal
Tor Einar Jacobsen - gitar/vocal
Hans Petter Bentsen - trommer
Stormy Monday er et Allman Brothers tribute-band og består av musikkstudenter i alderen 20 til 23 år som møttes i Oslo august
2003. Det hele startet med at Anders var på utkikk etter folk å starte dette prosjektet med og kom i kontakt med Olav som
også tente på ideen. Vi var heldige og fant fort Daniel, Finn Håkon og Kristian. Dette viste seg å være et lykketreff og vi
kom raskt i gang og fikk veldig god respons etter første gig.
Vi har lagt vekt på å prøve å gjenskape de fleste detaljer og få frem det energiske utrykket som ”The Allman Brothers Band”
var/er kjent for.
I mai 2004 var vi husband på en jam på Bellman i Notodden. Der var Trond Ytterbø (vokalist i Notodden Bluesband) og gjennom
han fikk vi kontakt med Notodden Bluesklubb som ville ha oss til å representere dem på Union Blues Cup under Notodden Blues
Festival 2004. På grunn av vår unge alder og litt uvanlige prosjekt, ble vi kontaktet av Øyvind Rønning i Dagbladet under
festivalen. Han skrev en artikkel om oss som du kan se om du klikker her.
Bandet består av:
Anders Sørås, 20 år, gitar og backing vokal, fra Halden.
Olav Torgeir Kopsland, 22 år, gitar og backing vokal, fra Notodden.
Daniel Gullien, 23 år, vokal, bass og akk. gitar, fra Oslo.
Kristian Rafteseth, 22 år, piano/orgel og bass, fra Vinstra.
Finn Håkon Borgi, 23 år, trommer, fra Bygland i Setesdal.
Rått! Intenst! Forførerisk!
Sangerinnen Rita Engedalen har bandet Backbone som sin musikalsk ryggrad på konserter og festivaler landet rundt.
De har klare referanser og assosiasjoner til blusens og rockens energibomber som Janis Joplin, Etta James, Irma Thomas og
Tina Turner – lar ingen få sitte likegyldig i lokalene.
Har man først hørt denne vokalisten utfolde seg sammen med noen av landets beste musikere innen R&B-sjangeren – glemmer man
det ikke.
Det er avisomtaler, etterspørsel og ikke mist publikum et godt nok bevis for.
Låttmateriale og musikals temperament tar utgangspunkt i Kongsberg-jenta Rita Engedalens kraftfulle stemme.
Med henne går vi tilbake i tid, til den gangen blusens og rockens tøffeste damer sto på scenen og sang sjela av seg – og fletta
av publikum.
Repertoaret pulserer mellom tradisjonel blues, rocka blues og blues på rå og funky grunn.
"Backbone" med Rita som utilgjort midtpunkt, startet i "bluesbyen" Notodden i 1997. De har gjort seg bemerket på flere bluesklubber
rundt om i landet, og spilt på blandt annet Notodden Bluesfestival (der Rita deltar for femte gang i år!), Odda Bluesfestival,
og Sandnes Sykkel Bluesfestival.
To ganger har de fått folk til å sette sjøbein på "Blues-cruise"– og det var ikke fordi det var høy sjø... I år kommer de
tilbake.
Ritas "ryggrad" består av flere veteraner som gjennom tiår har gjort seg bemerket på norske blues-scener;
Morten Omlid på gitar, finnes i mang en musikkjournalists arkiv. Ikke bare på grunn av alle superlativene han er tildelt for
sine musikalske prestasjoner – men også i form av bilder, der fotografene går amok over hans tusen intense ansiktsuttrykk
når han utfolder seg. Omlid er sterkt engasjert i hjembyen Notoddens bluesmiljø, og har spilt med store navn som Johnny "Guitar"
Watson.
På bass finner vi Jens Haugen fra Akkerhaugen, som sammen med Omlid også spiller i "The R&B Express" og "Spoonful of blues".
Han har Oslo-røtter tilbake til 60-tallets Club7, og har spilt med blant annet Ike Turner, Arild Wickstrøm og "Louisianna
Red". Haugen er kjent for sitt utsøkte tonevalg, og grunnfjellets stødighet i kompet.
På trommer finner vi Eskil AAsland fra Vestfossen som også spiller med Spoonful of Blues .Han har tidligere spilt noen år
med Notodden Bluesband
I fjor gav Rita ut promo-cd`n "Turtle Blues", en helakkustisk plate innspilt i det populære Juke Joint Studio på Notodden.
Med seg hadde hun sin faste gitarist Omlid og Jostein Forsberg på munnspill. Dette førte til at "Turtle blues" kom gjennom
nåløyet til "by:larm", og representerte dermed gammel blues på en festival med vanligvis det hippeste av nye trender innen
musikk!
Roots ligger hennes hjerte like nært som bluesen, noe som høres på denne plata.
At Rita så totalt har publikum i sin hule hånd, kommer ikke bare av stemmeprakt, innlevelse og energi. Hun lærte nok mye om
hva publikum vil ha, og hvordan de vil ha det – etter sine ti år som pubmusiker "on the road".
Sammen med "Backbone" skyter hun kraftsalver.
Dette er blues som setter seg i ryggraden!
Spoonful of Blues er i dag det mest eksentriske og vågale bluesbandet på våre breddegrader. Med sin debutplate Three Car Garage
oppnådde bandet svært god omtale både i inn- og utland. Plata som kombinerer tradisjonell blues med moderne sampling og rock/funk
elementer sørget for at Spoonful of Blues på kort tid utvidet sitt marked fra Norge til Sverige, Danmark, Island og USA.
Spoonful of Blues høstet igjen stormende kritikker da de slapp sitt nye album Chasin’ That Devil’s Music i mai 2004. Drammens
Tidende trillet en 6’er på terningen og konkluderte: ”Landets mest møkkete, dyriske og råeste bluespakke kommer fra Notodden.
Chasin’ That Devil’s Music er et stykke steinbra blues og rock & roll.” Bergens Tidende vurderte albumet til en 5’er: "«Chasin'
That Devil's Music» er rett og slett et råskinn." Oppland Arbeiderblad konkluderte med at dette er: ”Akkurat slik ekte blues
skal være.”, mens Dagbladet mente at Spoonful of Blues er: ”På sporet av selve kjernen i «djevelens musikk».”
Spoonful of Blues kommer fra Bluesbyen Notodden og består av veteraner innen det norske bluesmiljøet. Bandet er dypt forankret
i den sterkt groove-orienterte og hypnotiserende bluestradisjonen fra høylandet i Mississippi. Arven etter Robert Petway,
Mississippi Fred McDowell og R. L. Burnside er gjennomgående tydelig hos Spoonful of Blues, men her er også elementer fra
The Meters, Cream og Sir Lord Baltimore. Arild Rønsen i Nettpuls ville sågar ha det til at Spoonful of Blues ”til tider kan
minne om legendariske Steppenwolf.”
Inspirasjonene til Spoonful of Blues er sterkt preget av spilling i Mississippi og Memphis, Tennesse sommeren 2001. Spesielt
næringsrike var opptredene på Sunflower River Blues Festival og på juke joints i Mississippi, spillinger med Big Jack Johnson
på legendariske Red’s i Clarksdale og opptreden og samtalene med Blind Mississippi Morris over øl og bourbon i baren på Rum
Boogie Cafe i Memphis.
Hvis det er noe Spoonful of Blues virkelig høstet som lærdom på denne turen, så er det at det som virkelig gjelder er å kunne
presentere ærlig, røff og jordnær ”rett i trynet blues” og å være villige til å underholde til siste svettedråpe, ja, til
å vrenge sjelen for den aller siste blåtone innen kvelden er omme.
Også ånden fra den musikalske forbrødringen med Mississippi Hill Country-bluesmann Robert ”Wolfman” Belfour og Delta Blues-mann
Super Chikan på Notodden Blues Festival 2002 og 2003 hviler over enhver innspilling og opptreden med Spoonful of Blues.
Spoonful of Blues har gjort flere prestisjefylte festivaljobber i Sverige. Her har bandet etterlatt seg en strøm av overveldende
avisomtaler. Det har vanket kritikker som: ”Med sina funkinspirerade rytmer lyckades de skapa et rejelt tryck, och trollbinda
den nu 400 personer sterka publiken, som knappast såg at Peps Persson gjorde seg redo på scenen bredvid”, og ”Spoonful of
Blues!!!! Fremsta musikupplevelsen de senaste 10 åren!”
I november reiser igjen Spoonful of Blues tilbake til Sverige, denne gang for å spille på hard rock arrangementet Rock at
Sea.
Amerikanske Blues Wax skrev at Spoonful of Blues: “….. delivers a message with passion. That message is that this ain’t yo’
daddy’s Blues band, but daddy would still dig it!”
Spoonful of Blues er spennende, utfordrende, ekte og 100% Blues.
Spoonful of Blues består av:
Jostein Forsberg – vokal, munnspill
Morten Omlid – gitarer
Jens Haugen – bass
Eskil Åsland - trommer
Sånn var det, og sånn er det ... for det står ikke til å nekte at GOOD TIME CHARLIE spilte en hovedrolle,både som inspirasjon
og formidabel påvirkningskraft på musikere, klubber og foreninger i hele det indre nettverk av blues-Norge, lenge før noe
slikt som Norsk bluesunion så dagens lys.
De har medvirket sterkt til at 90-tallets norske bluesband satte seg høye kunstneriske mål.
GTC ("den norske autentiske bluesens gudfedre") har hele tiden vært et hardt arbeidende turnèband ("jo hardere, desto bedre")
som ved overlevelse gjennom troskap mot tradisjon og høy stilsans, har levd opp til selve spirit'en i musikken.
Gjennom hele 80- og 90-tallet fungerte de som en bluesskole for andre band og unge, håpefulle musikere. Stilbevisstheten har
vært kjennemerke både for bandet som helhet og de enkelte medlemmene. Medlemmer som har gått videre til andre grupper har
bragt GTC- innstillingen med seg.
Deres bunnsolide komp, sikre groove og gjennomførte stil har utløst hemningsløst skryt fra bluesstorheter som de har vært
backingband for: LOWELL FULSON, HUBERT SUMLIN, JAMES COTTON, PINETOP PERKINS og JIMMY DAWKINS.
Hvorfor imponerer GOOD TIME CHARLIE legendene? Fordi denne gjengen føler
seg like hjemme i de råe bluestonene som ble frembragt i Sun studio i Memphis, som i den tunge Chess-bluesen i Chicago, den
dype New Orleans-funken fra 60-tallet, den ladede stemningen fra Louisianas bayou-musikk, shuffle-taktene i Texas R&B eller
Californias West coast cool Blues!
Etter 18 år på veien og 8 år etter kultutgivelsen av debut-Cden "Coming Down With the Blues" drønner beat'et videre. 2003
utgaven av GTC kan best beskrives som et elektrisk juke joint-band, som mikser 50-talls R&B og svart rock and roll.
GTC sin siste CD "Oochie Coochie" fikk svært gode kritikker fra landets ledende musikkpresse.
"Oochie Coochie" inneholder veldreide originallåter sammen med obskure, men like fullt klassiske blueslåter med mye klagende
munnspill og frekke gitar-licks.
GOOD TIME CHARLIE består av:
Arle Hjelmeland: Vokal, munnspill
Steinar Karlsen: Gitar
Øystein Lydvo: Bass
Per Fredriksen: Trommer
12.02.04
Pressemelding Louisiana Red & friends
Her gjelder det å følge med folkens. Torsdag 29. april kommer altså Louisiana Red tilbake til Kristiansand., og hvilke venner
han stiller med ! Som vanlig når Red er på veiene her sør, så stiller han med Tor Einar”Daumann”Jacobsen på bass og Johnny
Augland på trommer. I tillegg kommer Paul Lamb på munnspill og han husker vel de fleste fra Bragdøya Blues 2002.
De av dere som ønsker dere en stor bluesopplevelse dette året, her er muligheten !
Noe mer rotekte og autentisk skal dere lete lenge etter. Når Red trer på seg sliden og setter seg ned med gitaren så blir
det i hvert fall for min del bare vellyd. Innimellom høres det litt surt og skjevt ut, men det er det som gir denne musikken
sjel og særpreg og det er noe jeg setter utrolig pris på.
Jeg husker spesielt en konsert med Red på Megleren for noen år siden. Maken til musikalsk opplevelse skal du lete lenge etter.
Når jeg satt der på gulvet på Megleren og lukket øynene, følte jeg meg nesten som om jeg satt i en eller annen Juke Joint
i USA på 50-tallet. Det var bare helt rått.
Hva vi får servert denne gangen fra denne kjempen innenfor blues er ikke godt å si, men kan nesten garantere at det blir en
konsert dere sent vil glemme.
Så kom ned på Havana for god blues. Klarer vi å stille med masse mennesker her så kan vi vise at finnes mange bluesvenner
i Kristiansand som ønsker et godt bluesmiljø i byen vår.
Så still opp for en glimrende konsert med noen utrolige artister: Louisiana Red & friends.
Jan Næss
Louisiana Red – The Giant Of The Blues
Louisiana Red tilhører kategorien av omreisende bluesartister med arven fra Mississippi-deltaet tungt i bagasjen.
Han har bygget sin særegne stil på en rekke kilder, blant dem Jimmy Reed, Muddy Waters og Lightnin` Hopkins.
Han ble født Iverson Minter i Vicksburg i Mississippi i 1936, og Louisiana Reds unge år var ikke lette. Moren døde like etter at han ble født og faren ble lynsjet av Ku Klux Klan da han var barn. Han ble sendt til Pittsburgh der han ble adoptert av tanten Corrine Driver. I denne industribyen i Pennsylvania spilte han på gata for småpenger etter å ha lært å spille gitar på egen hånd. Sine første ordentlige gitartimer fikk han hos bluesveteranen Crit Walters i Pittsburgh.
Da han var 16 år bløffet han om alderen og vervet seg i hæren. Han tjenestegjorde ved fronten under Korea-krigen. Hans første plateinnspilling var ”Gonna Play My Guitar” for plateselskapet Fuller. Han ga også ut albumet ”Lowdown Back Porch Blues” for merket Roulette/Vogue med veteranen Henry Glover.
I denne perioden turnerte han hardt i sørstatene og spilte jevnlig med John Lee Hooker og Eddie Kirkland.
I 1960 spilte han inn ”I Done Woke Up” med James Wayne and the Nighthawks. På slutten av 60-tallet gjorde han flere album
for platemerket Atco, blant dem det kritikerroste “Louisiana Red Sings the Blues”. Atco var forøvrig et datterselskap av Atlantic
Records. På tross av kritikerrosen solgte albumet elendig og Louisiana Red holdt på å miste motet. Han forsvant nesten helt
fra bluesmiljøet, men dukket opp igjen på midten av 70-tallet med ”The blues Purity of Louisiana Red”.
Han deltok også på innspillinger med storheter som Peg leg Sam, Johnny Shines, Roosevelt Sykes og Bownie McGhee. I 1976 flyttet
han til Hannover i Tyskland, der han fortsatt bor og har sin base.
Utover 90-tallet har han gjort flere innspillinger for selskapene Black Panther, JSP, L+R, Orchid, MMG og Blues Beacon. Han
fortsetter å turnere over det meste av verden og spiller ofte på festivaler og klubber i Norge. Hans samarbeid med den svenske
gitaristen og munnspilleren Svenne Zetterberg hør ført til stor popularitet i Skandinavia de siste årene.
Daumann vs.Oddvar Solheim Blues Review
Besetningen blir:
Daumann(Tor Einar Jacobsen): gitar, vokal
Oddvar Solheim: gitar
Atle Strøm: trommer
John Lilja: bass
Atle og John er et suverent komp fra Stavanger som ”really knows the blues”.
Bandet har tidligere turnert bluesklubbene på Vestlandet med stor suksess .
Med to av Norges beste bluesgitarister i front kan det ventes en blå opplevelse utenom det vanlige på dette arrangement.
Med Daumanns nerve på gitaren (inspirert av blant andre Otis Rush og Albert King) og Oddvars stil som er mer west-coast basert,
blir dette en meget spennende kombinasjon. Bandet er hardtsvingende og publikumsvennlig i utformingen, og satser på presentasjon
av låter folk har et forhold til.
Dette vil for eksempel være låter av Albert King, BB King, Otis Rush, T-bone Walker, Freddy King, Muddy Waters, Elmore James
med flere.
Det kan også bli aktuelt med en akustisk avdeling.
Daumanns bakgrunn er legendarisk, han har opptrådt/turnert /gjort plateinnspillinger med flere av verdens største bluesutøvere.
Her kan nevnes Sunnyland Slim, Homesick James,
Jr.Wells, Louisiana Red, Champion Jack Dupree med flere. I Skandinavia har han blant annet samarbeidet med Notodden Blues
Band, Sven Zetterberg og Knut Reiersrud.
Oddvar Solheim har legendestatus i det vestlige Norges bluesmiljø, og samarbeider bl.a. med Hard Luck Blues Band, Reidar Larsen
og flere andre profilerte bluesartister.
Daumann og Oddvar er æresmedlemmer i henholdsvis Christiansand og Stavanger Blues Club.
Når legender møtes blir det en kveld utover det vanlige !
Allen’s Pit
Allen’s Pit fra Grenlandsområdet gikk imponerende av med seieren under fjorårets Union Blues Cup på Notodden Blues Festival, og er således Union Blues Band 2003. Bandet imponerte både publikum og dommere med gode instrumentalister, tett samspill, en dyktig vokalist og et imponerende sceneshow. Allen’s Pit er et typisk liveband som spiller rotekte blues, med hovdevekt på Chicago-tradisjonen. Dette er en utrolige samspilt gjeng med et tøft og personlig uttrykk Bandet vektlegger det genuine bluesa utrykket kombinert med klassisk showmanship. Med sin karismatiske og kanondyktige vokalist i front, vil dette bandet garantert skape liv og røre i det norske bluesmiljøet i lang tid framover. For alle som liker tøff og svingende blues med høy partyfaktor, er Allen’s Pit et band man absolutt må få med seg!
Besetning Allen’s Pit:
Truls Ingebretsen – Trommer
Rune Brekka – Bass
Alf H. Slettetveit – Gitar
Paul Allen – Vokal og munnspill
Norsk Blues Union
Norske Bluesklubber tilsluttet Norsk Rockeforbund samarbeider under navnet Norsk Blues Union. NBU består i dag av over 70 klubber fordelt over hele landet, med totalt 8000 registrerte medlemmer.
Union Blues Band
Et av Unionens viktigste satsingsfelt er å bidra til å rekruttere nye talenter til den norske bluesscene gjennom turneprosjektet Union Blues Band. Hvert år arrangerer Norsk Blues Union i samarbeid med Notodden Blues Festival bandkonkurransen Union Blues Cup, hvor vinnerbandet blir kåret til neste års Union Blues Band. NBU legger opp en turne for vinnerbandet som omfatter de fleste av Unionens medlemsklubber.
HUNGRY JOHN – I BLUESENS TJENESTE
John Magnar Bernes – bedre kjent som Hungry John – har viet sitt liv i bluesens tjeneste. Siden midten av 60-tallet har han
reist land og strand rundt for å spre sitt blåtonebudskap, alltid våken for nye impulser og stilretninger innen blues. Han
er en av de virkelige store sliterne i norsk musikkliv, en veteran som nyter respekt langt utover landegrensene for sin livslange,
lidenskapelige innsats for musikken som ligger hans hjerte nærmest – blues.
Bernes fikk kallenavnet Hungry John da han sultet som gatemusikant i London tidlig på 70-tallet. Vel hjemme i Norge startet
han Bergen Blues Band i 1975. Dette bandet var banebrytende i sin misjonering for blues i Norge, ikke minst fordi de satset
nesten utelukkende på eget materiale komponert av Bernes. Bergen Blues Band gå ut tre LP’er på EMI. Parallelt med dette gjennomførte
Bernes to turneer med Pete York fra Spencer Davis Group - Blues Union og Blues Reunion – og han deltok på historiske innspillinger
i Chicago sammen med et stjernelag bestående av bl.a Knut Reiersrud.
På tampen av 1984, startet Bernes, Hungry John and The Blue Shadows, tydelig inspirert av rockete Texas-blues. Bandet laget
tre album i løpet av de ti årene det holdt sammen. Det første albumet ble for øvrig utgitt i USA.
The Blue Shadows ble egentlig aldri oppløst, men etter noen utskiftninger i besetningen valgte Bernes å droppe gruppenavnet
og heller la bandet sitt opptre under det enkle og treffende Hungry John.
Bernes har turnert med sitt eget band i Skandinavia, Tyskland, Frankrike og Russland. I Finland har han turnert med Wentus
Blues Band. Han har gjort konserter i USA og Europa med bl.a.Sunnyland Slim, Homesick James, Eddie Boyd, Louisiana Red, Alexis
Korner, Colin Hodgkinson, Jukka Tolonen, Pete York, Guitar Shorty, Bob Stroger, S.P. Leary, Roy Allison og Willie Smith. Han
har gjort support for B. B. King, John Mayall, Buddy Guy, Junior Wells, med flere. Bernes har også et prosjekt sammen med
Mads Eriksen; Mad and Hungry.
Bernes har på sine plateinnspillinger valgt å prioritere egenkomponerte låter. Hans nyeste CD ”It`s allright” er utgitt på
eget selskap – Hungry Records. Distribusjon Amigo. ”It`s allright” er i følge pressen, uten tvil den sterkeste platen bluesbamsen
Bernes har levert. På menyen står rotekte saker, Chicago boogie, sensuell shuffle, forrykende rhythm`n`rock og selvfølgelig
en dryppende ballade som gir selv den mest edruelige lytter svikt i knærne. Dette er noe så sjeldent som en plate som tilfredsstiller
både kjennerne som har hørt det meste, og de som har et mer avslappet forhold til blues. Og skulle det tenkes at man ikke
liker blues, er sannsynligheten stor for at man blir frelst.
Besetning:
John Magnar Bernes – vokal / munnspill
Atle Johannesen – gitar
Aksel Fjæra – bass / vokal
Gunnar Bergstrøm – trommer
Harald Dahlstrøm – orgel
BW
Når det gjelder Kåre Virud Band, så snakker vi om det aller ypperste innen norsk blues. Norsk blues’ Creme de la Creme, rett
og slett. Ingen andre makter å formidle budskapet på sitt eget morsmål som Kåre Virud. Om det nå er i samarbeid med det opp
i skyene roste ”Norsk Utflukt” eller med sitt eget band.
Kåre Virud har lang fartstid i norsk blues, og hans merittliste er like imponerende. Fra 70- og 80- tallet husker vi Notodden
Blueslag og samarbeidet med Jan Erik Vold om Bob Dylan på norsk. Fra det siste tiåret er det først og fremst hans samarbeid
med Lars Saabye Christensen og bandet Norsk Utflukt, - og i stadig sterkere grad hans eget band Kåre Virud Band (bl.a med
den kritikerroste plata "Kåre Virud i Teatret” fra 2001, - bestillingsverket fra Notodden Bluesfestival 2000) som er blitt
lagt merke til. Skiva ble forresten også anmeldt her i ”Blues-Stikka” – nær sagt selvfølgelig i rosende ordelag.
Og som det stod et sted: ”En aften med Kåre Virud byr på en rundtur i tilværelsens avkroker med svart humor, et skjevt blikk
og blått gitarspill som reisefølge. Det svinger, det river, og du humrer og lar deg rive med. Dette er så tøft og blått du
får det på norsk”! Dagbladet legger til: " Blues på norsk blir knapt bedre og sløyere".
Til CBC kommer Kåre Virud med følgende, enormt sterke, band av erfarne og dyktige bluesfolk: Geir Sundstøl, gitar, Espen Fjelle,
Hammond B3 og piano, Baard Slagsvold, bass og Tore Wildauer, trommer. Og selvsagt Kåre selv på gitar og sang.
Man kan knapt få det bedre, så gjør deg selv en gedigen tjeneste – Still Opp!!
BW
Tiger City JukesLandets mest internasjonale bluesband har i løpet av den siste tiden vært blant headlinerne på to av Europas største bluesfestivaler; Blues & Jazz Rallye i Luxem-bourg og Peer i Belgia, foruten turnering i USA og utallige spillejobber i Skandinavia.
Bandets tredje skive ”Sex, Money and Viol-ence” ble sluppet 2001 på Notodden foran 600 elle-ville bluesfans, og deres blodferske ”live-cd” er nylig ute. Den får de samme strålende omtaler. Til CBC og Vaskeriet denne gangen har de lovet å skredder-sy repertoaret med tanke på at vi har spesialinvitert våre nye venner fra Kom Og Dans. Det blir et meget swingende og ytterst dansevennlig program, altså.
Et glitrende sceneshow, dyktige musikereog en stilsikker innpakning fra bluesens glansdager, gjør Tiger City Jukes til sikre vinnere hver gang de entrer scenen! Og her fra ”Stikka’s” side minner vi bare om Tiger City’s suverene konserter de par gangene de tidligere har gjestet oss. Vi gleder oss, for vi vet at så sant været holder, så svikter i alle fall ikke gutta i Tiger City Jukes…Velkommen til en aften med norsk swingende blues i absolutt verdensklasse, og en spesiell varm velkomst ønskes våre nye venner i Kom Og Dans..
Vi sees på dansegulvet….
BW.
Tar man en titt på konsertoversiktene til danske spillesteder, dukker navnet H.P. Lange opp med jevne mellomrom. Forresten ikke bare der heller – flere av oss var så heldige å få oppleve ham under frokost-blues’en på Notodden for noen år siden, og vi har ikke på noen måte glemt ham.
Nå gir vel ikke navnet noen umiddelbar in-dikasjon på hva prestesønnen fra Hals steller med, men i det øyeblikket han henter frem sin 1934 Martin 017 eller National’en av samme modell, ja da hører vi straks hvor det bærer hen. Til ”The Deep South”, og til akustisk blues og ragtime av beste merke. Og at publikummet hans, der hjem-me i Dejlige Danmark, vet å sette pris på ham er allerede bevist. H.P. Lange ble nemlig tidligere i år tildelt Danish Music Award for årets beste dan-ske roots-utgivelse med CD'en: Ain't Jivin'.
Alt taler for at vi denne, antagelig mørke, vinterkvelden vil få blues som virkelig varmer kal-de vinterskrotter. Dette er en solo-utøver du på in-gen måte må gå glipp av. Bare spør noen av dem som så ham under de nevnte frokost-blues’ene på Notodden – så skal du nok få beskjed.
Diskografi:
Ain’t Jivin’, Olufsen Records 2000
Take Me Home, Olufsen Records 2001
m/ Thomas Holm – Stop Breaking Down, Olufsen Records 1995
BW.
Detta har vi venta på! Dockery Dawgs – dvs. Geir “Big Bacon” Engen Hansen (vokal, jug, kazoo) og John Ivar Reitan (div. gitarer) leverer fantastiske, stemningsskapende konserter med sin autentiske delta-blues. Ja, ikke bare Delta, forresten – også landskaper som det mer melodiske Piedmont avlegges hyppige visitter.
Trøndelagsduo’en ga ut sin aller første CD på vårparten 2002 (anmeldt annet sted i bladet) og har høstet jevnt bra med kritikker også for den. Som i Tweed, f.eks., som sa: Very darn good stuff! Between John Reitan's excellent picking and slid-ing and Big Bacon's impossibly deep gravel pit voice these two guys got it all covered. Good Stuff from Norway! Og alt dette blir bare enda nærere når du får se dem live. Reitan med sine resonator-gitarer/ trampe-plate og Big Bacon med pondusen sin som instrument…
Vi gleder oss virkelig,gutter!
Diskografi:
moan -Sonor Records 2002
BW.
Har du vanket i Blues-klubben en stund husker du heltsikkert at vi hadde R.J. Mischo hos oss tilbake på den tiden vi holdt til på Havana. Vel, til de av dere som ikke var der: Kvelden var en av de virkelig store i klubbens historie, og vår entusiasme over å ha fått ham tilbake igjen kjenner nær sagt ikke grenser!
Mischo regnes som en av de store munn-spillerne i dagens USA, og har siden han debuterte for over 20 år siden spilt med alle de store gutta. R.J. er opprinnelig fra Minneapolis, men har nå tatt med seg bandet sitt, The Red Hot Blues Band, og flyttet til eksakt riktig sted for hans West Coast stil – California. Og innimellom å besøke verdens største blues-fstivaler har nå altså Mischo (uttales Mish-oh) satt av tid for å besøke oss. Kan det overhode bli bedre?
Diskografi:
Ready To Go (1992/1997), Gonna Rock Tonight (1994), Rough n’ Tough - live (1996), Cool Dis-position (1997), Wesr Wind Blowin’ (2000), Meet Me On The Coast (2002)
